En juletrefortelling

Tekst: Ole-Henrik Larssen

Illustrasjon: Atle Lillehovde

Det var en gang et juletre som alle visste var det vakreste treet av dem alle.

Så vakkert var det at alle barn ønsket seg en gave under det, selv om det bare var ullsokker.
Så vakkert var det at grinete gubber ønsket å gå rundt det og synge «så gjør vi så når vi vasker vårt tøy» og annet tull.
Så vakkert var det at alle trærne i skogen drømte om å bli hugget ned og slept inn for å dø – om de bare fikk være nettopp det juletreet for en stakket liten romjuls stund. 

Så var det et år at et lykkelig tre var hentet inn, det brisket og brettet seg ut i all sin grønne prakt, høyt og rankt som en lyktestolpe, og pyntingen var nesten fullbyrdet. 

Julekuler i alle tenkelige farger og størrelser prydet treet som stjerner pryder nattehimmelen. 

Julekurver og julelenker, flettet, lenket og smidd med skolelim og teip gjennom utallige tiår, draperte det som den vakreste kjole. 

Lange girlanderne falt og falt og falt ned langs det, som gnistrende fossefall av gull og sølv.  

Engler med lange, lyse lokker som var fylt med barnåler fra fordums juletrær svevde blant grenene, mens tøynisser og pappreinsdyr og glasspepperkakemenn danset lykkelig rundt dem. 
 

Fra toppen vaiet små flagg fredelig, og en kunne formelig høre den glade kvitringen fra forgylte småfugler med halefjær i grønt og gult der de satt på treets øvre grener. 

Midt blant all pynten hang julelysene, knyttet sammen i sine faste rekker, klare til å fordrive mørket og skyggen fra hver eneste lille gren og kvist – og med det stolteste lyset av dem alle helt i toppen, i sin årlige symbiose med showets stjerne; Julestjernen. 

Snart skulle de sammen uttrykke pur juleglede, snart skulle de lyse opp rommet, ja sinnet, ja livene til alle menneskene som var så heldige å være i nærheten. Det var tid for å skinne. 

All pynten inntok sine posisjoner, trakk pusten og ventet i spenning mens Stjernen selv omfavnet lyset i toppen og ropte med klar og myndig stemme: «La lysene tennes!» 
 

Men det ble ikke lys. 

«La lysene tennes!», gjentok Stjernen, men nei. 

«La lysene tennes!!», befalte Stjernen en tredje gang, men det forble like mørkt. 

«Men f**n da», sa Stjernen. 

«Typisk!», ropte en pepperkakemann som fremdeles ikke hadde glemt at han mistet et ben i det fillebikkje-initierte fallet hans andre juledag 1994. «Alltid går noe galt». 
 

Julelysene så på hverandre med desperate blikk. «Det er ikke meg», sa en og snart kunne det høres et helt lite ekko av «Det er ikke meg» fra topp til fot. 

 «Har noen glemt å plugge i støpselet?», buldret den største nissen. Den var så stor at treet måtte bruke den sterkeste grenen sin til å holde den. «Nei», svarte julekulene i kor, «det står i». De så fortvilet ned på stikkontakten og ristet på de blanke hodene sine: «Åh, hva skal vi gjøre!?» 

Nå våknet Stjernen fra sjokket der oppe i toppen. «Sjekk sikringene!», bjeffet den. «Test spenningen!», «Har katta gnagd på ledningene?!», «Ring Statnett!!» 

«Må vi egentlig ha lys?» spurte plutselig en girlander. «Vi skinner da nok av oss selv, gjør vi ikke?» «Ja», sa de andre girlanderne og kastet utvetydig på de florlette blanke trådene sine. «Helt enig», snøftet den store glasskulen fra julemarkedet i Frankfurt 2009, «ekte pynt behøver ikke kunstig lys». Den snurret megetsigende på seg slik at den bleke månen utenfor fikk dekoren i hvitt sølv til å danse på den glatte overflaten, som snøfnugg på isen. 
 

«Åh, hold snavla på deg, din julejålebukk», skrek en sint liten julekule i plast. «Du gjør ikke et juletre alene, det må du ikke tro.» «Det vet ikke du noe om, din tyggegummikule», svarte glasskula så spydig at plastkula gikk i spinn av sinne. «Kanskje en tur nedom gulvet vil få deg på andre tanker», truet den mellom sammenbitte tenner. 

Girlanderne viftet igjen på trådene sine og sukket. «Slapp nå av da. Ikke alle kan ha samme stil – noen skinner av seg selv, andre behøver en «historie» for å ha plass her.» «Og lim!», la en av dem fnisende til. «Heller håndlaget og ekte enn en glinsende fabrikkgimmick, din spradebasse», tok en julelenke til motmæle, og snart gikk diskusjonen så glitter og stas sprutet mellom granbaret. 

Imens begynte de eldste englene å snakke stille seg imellom om den gangen de ikke hadde elektriske lys, men lys du kunne stole på – lys som brant for saken helt til de ikke kunne brenne mer. «Det var tider det», var de enige om, «ikke tider som nå». 
 

Men både julelenker og julekurver har lange ører, og snart gikk ryktet fra papirpynt til papirpynt om at de skulle bruke levende lys i granen. «Nei, dette bærer galt avsted», jamret en gammel julekurv seg. «Vi er limt med verdens mest brannfarlige lim», hylte en annen. «Det kommer bare til å si foff, så er vi ferdige alle sammen!», ropte en tredje. «FOFF!», gjentok den. «FERDIG!» gjentok den – og panikken bredte seg utover fra pynt til pynt og helt inn til det en gang så stolte grantreet selv. Snart skalv det fra ytterste barnål til innerste kjerneved. «Jeg vil ikke dø som simpel peisved», gråt det så det skvalpet i juletrefoten. 
 

Midt oppi alt kaoset var det en stillfaren julelenke som snodde seg ned langs baksiden av treet. Den var ikke så mye til julelenke, smidd av Anne-Britt i 1986, i duse pastellfarger – som moren til Anne-Britt syntes sto så godt til genseren hennes – og ingen ledd i lenken var like store. Men det var en fornuftig lenke, den hadde vært med på så mye, og tenkte den ikke ville bidra til bråket. Nederst på treet, inne ved stammen og vendt mot veggen, så den et lite julelys som satt med den tristeste minen lenken hadde sett siden minen til Anne-Britts håndarbeidslærer en førjulsdag i 1986. «Hva er galt?», spurte den varsomt, men det lille lyset så knapt opp. «Det går seg nok til, skal du se», sa lenken med all den fornuft og erfaring den klarte å få fram i stemmen. «Det er ikke julaften før det har vært en krise eller to, bruker jeg å si.»
 

«Det er ikke det», sa lyset stille. «Det er meg. Jeg føler meg ikke bra», sa det. 

«Huff da. Hva tynger deg da?», spurte lenken forståelsesfullt og la et mykt mintgrønt ledd rundt lyset. «Nei, tynger og tynger, jeg vet ikke», svarte lyset. «Det er nesten omvendt, jeg føler meg så tom. Det er nesten som om hodet mitt ikke sitter riktig på.» «Hm», sa lenken. Den så på lyset – og lyset så tilbake et lite øyeblikk før det slapp blikket ned i filtteppet under juletrefoten. 

Julelenken tenkte litt, så snodde den ned det aller minste leddet sitt. Det var i en slags lyserosa farge og hadde limflekker over hele seg, men det passet akkurat rundt lysets lille blanke, men akk så mørke hode. Så klemte leddet varsomt til, og med ett kjentes et lite knepp og lyset lyste opp i all sin prakt. Det strålte, det smilte, ja det nesten lo i lys og glede!  
 

Rundt dem stilnet bråket et lite øyeblikk, før det braket løs igjen – men nå som stormende jubel! 

Girlandere og julelenker omfavnet hverandre, julekulene blunket hit og dit og strålte om kapp, nisser og engler og reinsdyr måpte over lysene som med et trylleslag viftet vekk hver eneste lille flik av mørke og fylte dem alle med glede. «Det kom som kjerringa på julekvelden», vitset de. «At det er et nyttig lys kan ingen komme fra», lo de. «Trekk skammeln innåt glaset», hoiet de før Stjernen på toppen ivrig kommanderte dem på plass alle sammen, og snart sto juletreet i all sin grønne glitrende prakt, klart til å hilse julegjester og julenisser og julebukker og julefred og julelyst god dag. 

All pynten vinket blidt fra hver sin lille gren. «Enda godt vi fikk lys, så fin har vi aldri vært», sa de til hverandre, mens de undret seg over hva som hadde skjedd. 

Men veggvendt, helt nederst, inn mot den hardbarkede stammen, godt under der et tre kan se seg selv uten speil, hang et lite lys sammen med et lite rosa ledd i en gammel pastellfarget julelenke og visste akkurat det veldig, veldig godt. 

«God jul da», hvisket lenken. «God jul», hvisket lyset. 

*

Ha en god, inkluderende jul og et godt, samarbeidende nytt år!