«Den siste gårdsnissen i bygda»

Tekst: Ole-Henrik Larssen

Illustrasjon: Atle Lillehovde

Det var en gang for lenge siden en gammel fjøsnisse. Vel, så lenge siden var det ikke, ganske nylig egentlig, og «fjøsnisse» var han ikke. Gårdsnisse er hva en nisse som denne definerer seg som. 

Men gammel var han. Gårdsnisser er gjerne det, gamle som barken på treet, for gårdsnisse er du «for life», og i alle sine mange lange dager hadde gårdsnissen gjort sin plikt, vernet husene på gården for vær og vind og alskens utøy, stelt ekstra med dyra og sørget for å holde høyet luftig og veden tørr.  Som belønning hadde han fått grøt hver jul. Deilig, varm og søt grøt. 

Han kunne når som helst bare lukke øynene og tenke på julegrøten, så var det som om han hadde den foran seg. Han så den glinse så gyllent og innbydende, han kjente den liflige duften danse i nissenesen, han følte den søte smaken bre seg i munnen, og den deilige varmen i kroppen. 

Åh, hva ville han ikke gjort for bare en sleiv med grøt, ja bare en skje, en teskje med grøt?!

For det var lenge siden han hadde fått noe grøt nå. Det var lenge siden det hadde vært noe gårdsfolk også. Det var rett og slett ikke mye til gård igjen å passe på, og det hadde det ikke vært på lenge. 

Dyra var for lengst forsvunnet, slaktet og fortært sikkert, alle som en, og høyloftet var tomt som et gammelt musehull. Nå sto fjøset åpent for vann og vind og smågnagere, mens løa kun rommet en mengde nedstøvede ski i all verdens farger og størrelser, og ved – fang på fang på fang med ved. Men den også var gammel nå. 
 

Det var rett og slett for mye for en enkel gårdsnisse å holde i stand her. Det måtte gårdsfolk til. 

Av og til måtte han være streng med seg selv, ta seg sammen. For det var mange som hadde det mye verre enn ham. Han hadde da i hvert fall en slags gård å ta vare på. Alle de andre gamle gårdene i bygda var gått til grunne, og gårdsnissene med dem. For om gårdsnisser blir gamle som barken på treet, så dør de også med gården, akkurat som barken dør med treet. 
 

Og i sine tyngste stunder hadde gårdsnissen tenkt, han måtte innrømme det, at det beste ville være om de hadde brent ned hele dette skaberakket også, og gitt ham fred. 

Han ristet på hodet så det støvet av skjegget. Det er sånne tanker du får når du ikke har så mye som en geitebukk å snakke med, men bare tusler rundt i tussmørket og tygger på tørkede bær og små mugne fenalår av beverne som iblant legger seg ned for å dø nede ved dammen. 

En ting var nemlig fremdeles og uansett sikkert; han kunne tygge mye harskt beverkjøtt, og slite de gamle nissenevene sine til blods, for bare en bitte liten skål til av varm god julegrøt. 

Og det kunne jo skje! Det hadde jo skjedd før, det hadde vært mørkt og tomt og stille og plutselig en dag var lyset og levenet og livet tilbake. Det hadde skjedd ikke bare én gang heller, men flere, og mange nok til at det både kunne og skulle og måtte skje igjen. 

Og av den grunn gjorde han sin plikt som alltid. Han kunne så menn gjort som forfedrene sine, da de ikke fikk grøten sin, han kunne ødelagt og herjet, han kunne latt utøyet slippe til, bydd tusser og troll og huldra sjøl, ja hele åsgårdsreia inn på fest, men han var ikke sånn, han var ikke en sånn nisse. Han var en nisse som likte å holde hus i stand, og som likte at mennesker fylte dem med liv. 

Og av den grunn la han seg hver kveld på plassen sin under løa og sa til seg selv at det blir bra, de kommer tilbake, og jeg får snart grøt igjen. Nå som det nærmet seg jul, sa han det dessuten stadig høyere, og stadig oftere, og minnene ble stadig klarere. 

– Det blir bra, de kommer tilbake, og jeg får snart grøt igjen. 

Han koste seg med minner fra alle de gode årene, da det var liv og røre over hele gården, og han kunne snakke, stelle og kose med dyra hver dag, passe på løa, rydde fjøsen – og spise grøt. 

– Det blir bra, de kommer tilbake, og jeg får snart grøt igjen. 

Han støttet seg til at det første mørket, selv om det var kommet snikende som en tjuvaktig skjære i stabburet, ble fort borte. Det kom nye folk som fylte stua, i hvert fall noen dager hver måne, de brakte nytt lys og nye skikker, og byttet grøten ut med småkaker og melk, først et fat hver julaften, så med årene to – ett på julaften, og ett til i romjula. Og gårdsnissen klaget ikke på det, nei. 

– Det blir bra, de kommer tilbake. 

Han trøstet seg med at det neste mørket heller ikke varte lenge, og da det ble brutt, åh som det ble brutt, ett nytt hus ble bygd, og så enda et, akkurat likt, slik at de lå mot hverandre, på hver sin side av gamlestua, som to skinnende lys omkranser en juledekorasjon! 

– Det blir bra ... 

Det var bare at det lyset, i de nye husene, det nådde liksom aldri ut. Imellom ble tunet liggende i mørke, og snart fulgte resten etter. Slik hadde det vært siden, slik hadde det vært så altfor lenge. 

Alt var mørkt, kaldt og dødt. 

Det nærmet seg jul, men alt var mørkt, kaldt og dødt, og det forble mørkt, kaldt og dødt 

Med ett ble han overrumplet av en forferdelig, dyster tanke. 

Han vendte seg vekk fra den, knep øynene desperat sammen, prøvde å mane fram bildene av grøt, han ville så gjerne se den, smake den, lukte den – men skåla han så var tom, det var ingen duft, ingen smak, ingen varme, alt han så for seg var en tom sprukken skål – og han visste med seg selv at nå var det nok. Det var ikke mer nå. Han ville ha fred.

Han sperret opp øynene igjen. Det var hans rett, han hadde jobbet lenge nok nå uten belønning – han kunne gjøre hva han ville og det han ville var å få stopp på det hele, det han ville var å rive og brenne, det han ville var å la åsgårdsreia danse på plankene til det ikke var mer å danse på. 

Og så skulle han lukke øynene for godt. 

Han gikk målrettet som en orrhane om våren, rev ut vedkubber, slengte dem rundt i husene, gjorde klar både øks og sag og kniv og hammer og hva han kunne finne og la på sprang for å møte reia. I førjulstida er den lett å finne, og oppå åsen så han den med en gang, skrømt og skjemt og skjeletter red over himmelen i en hylende skare. De var ikke av denne verden, de var ikke av denne tid, akkurat som ham selv og snart skulle han bli med dem. 

Men da han kom dem nær, og han så all ondskapen de bar med seg, så var det som han våknet igjen. Han var ikke som dem, han var ikke fylt med faenskap, han var gårdsnissen på Lillebrøttet, som hadde stelt, passet på og tatt vare på i 200 år, han var ikke som dem, og like brått som han løp opp til dem, kastet han seg nå ned i skjul for dem bak et tre. Der ble han liggende til uvesenet var fartet videre, og han kunne krype med duket nakke ned mot husene igjen. 

En fryktelig anger tynget ham, og han var ikke før kommet tilbake, før han sprang inn i husene igjen for å rydde opp etter seg. Det var som om det allerede var blitt varmt der, han var svett av tanken på hva han nesten hadde stelt i stand. Skulle han som den siste gårdsnissen i bygda sette gården sin over styr? Hvordan kunne han, som en ... fjøsnisse ... la håpet blekne så mye, la alle plikter fare, bare fordi han hadde lyst på grøt.

Han så seg selv i vinduet. Frosten var borte, han var het i toppen, svett i panna, og han pekte en anklagende finger mot seg selv og sa høyt og tydelig. «Du har en gård å ta vare på, og det skal du gjøre om du så aldri kjenner smaken av grøt igjen.» 

Så ryddet han resten av veden, satte verktøyet på plass, og gikk og la seg under løa. Her falt han i en dyp, dyp søvn fylt med de vakreste bilder av god, varm og søt grøt og når han våknet, så våknet han med et smell. 

Det var døra på gamlestua! 

Gårdsnissen spratt opp på beina, gjennom sprekkene så han barn og voksne i alle retninger, han sprang rundt seg selv både en og to ganger før han i fullt firsprang ilte inn og ut av kjeller og loft før han endte i løa igjen hvor han begynte å børste hver eneste vedkubbe med den største iver, så ivrig var han at han enset ikke noe rundt seg før hver eneste kubbe var børstet ferdig. 

Og da var det mørkt igjen, da var det stille. En redsel slo ham i magen. Hadde de dratt, like fort som de kom? Han strakte seg engstelig mot glugga, og ble møtt av det mest beroligende syn du kan tenke deg. Fakler lyste opp tunet, i husene brant lys i hvert et vindu, røyk kom opp av pipene, ja selv gamlestua hadde fått lys i vinduene og en stor gammeldags lykt ved døra som skinte om kapp med månen. 

I fakkellyset så han et mylder av spor i snøen. De gikk i alle retninger, hit og dit mellom husene, store og små, og noen av dem, de minste av dem, skar liksom ut og gikk i par i strak linje mot det gamle forfalne fjøset. 

Hvor nissen hadde nytt så mange gode grøtmåltid. 

En tanke slo ham. En følelse rant. En spenning ristet tak i ham. Kunne det være? Kunne det virkelig være? Han kunne ikke vente, han listet seg ut og fulgte sporene helt fram. Innenfra husene ga en julesang ham et klapp på ryggen idet han smatt inn i det gamle fjøset. Nei vel? Jo! Der inne, med et lite kubbelys ved siden av, sto den største skåla med søt, gullglitrende varm grøt han noen gang hadde sett. Og bak – det største fat med småkaker. 

Han satte seg ned. Løftet tresleiva. Den var ny, men kjentes varm og myk i hånda, han grep rundt den, holdt den fast som om han var redd for at den skulle bli borte, før han forsiktig, forsiktig løftet litt grøt inn i munnen hvor den fylte ham som en soloppgang. 

Han lukket øynene, men nå drømte han ikke lenger. 

Nå var duften, følelsen, varmen og smaken, ekte. 

Da han åpnet øynene igjen, så han rett på ei lita jente som satt og så på ham med store trillrunde øyne, men han skvatt ikke. Han bare skakket på hodet og så tilbake. 

– Er du nissen, spurte hun spakt. 
– Én nisse, svarte nissen, – en lykkelig liten nisse. 

– Jeg har håpt så veldig lenge å få se deg. 

Han la en finger over munnen sin og hvisket. 

– Og jeg deg. Veldig, veldig lenge. Heldigvis lever et håp så lenge du lar det. God jul!

– God jul, hvisket den lille jenta tilbake og sprang inn til sine. Ingen ville tro det hun hadde sett, og alt var akkurat slik som det skulle være. Den siste gårdsnissen i bygda skulle nok bli noen år til. 

– Det ble bra, de kom tilbake, og jeg fikk grøt igjen, sa han til seg selv og fylte munnen på ny. 

-- Med ønske om en lys og varm jul, og de beste håp for det nye året --